Avsporing å skylde på arbeidsinnvandring

Venstresida må vise at å lete etter syndebukker blant dem som selger arbeidskrafta si på en byggeplass, et sykehjem eller et skipsverft – fordi de kommer fra et annet land – er en total avsporing.

Artikkelen ble først publisert på Radikal Portal
http://radikalportal.no/2015/01/08/avsporing-a-skylde-pa-arbeidsinnvandring/

Hvordan skal venstresida forholde seg til innvandring og innvandringsfiendtlige utspill? I flere venstresidafora har en debatt blitt startet opp om dette. Ett av utgangspunktene har vært innlegg fra Pål Steigan på hans blogg – http://steigan.no/2014/11/29/en-arbeiderfiendtlig-innvandringspolitikk/ og http://steigan.no/2014/12/01/om-krisa-og-kampen-mot-fascismen-og-rasismen/
– som bl.a. har fått tilsvar fra Helge Ryggvik på Radikal Portal – http://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

Pål Steigan presenterer et angrep på det han kaller en «arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk» i Europa og Norge og på venstresidas manglende reaksjon på denne. Han påstår at analysen han gir har et sårt tiltrengt marxistisk perspektiv på innvandringspolitikken. Han skriver: «Det er tvert om av den aller største viktighet at arbeiderbevegelsen får seg en annen innvandringspolitikk enn den globaliserte eliten» – altså underforstått; en restriktiv innvandringspolitikk er i arbeiderklassens interesse.

Dessverre har slike argumenter en viss grobunn på venstresida og i fagbevegelsen. Det er derfor verdt å imøtegå dem.

MARX OM IRLAND

Utrolig nok prøver Steigan å ta Karl Marx skrifter om Irland og den engelske arbeiderklassen til inntekt for et standpunkt om at stengte grenser eller andre begrensninger i innvandringen vil være i arbeiderklassens interesser. Marx blir snudd fullstendig på hodet – og to korte avsnitt tatt ut av sin helhetlige sammenheng.

Etter å ha beskrevet fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, skrev Marx følgende om den engelske arbeideren (min oversettelse):
«I forholdet til den irske arbeideren ser han på seg selv som et medlem av den herskende nasjon og som en konsekvens blir han et redskap for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og dermed styrker han deres dominans over ham selv. Han dyrker religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot den irske arbeideren. Hans holdning til denne er mye av den samme som «de fattige hvite» har til de svarte i de tidligere slavestatene i USA.»

Å hevde at Marx her argumenterer for restriksjoner på innvandringen av irske arbeidere er absurd. Sammenlikningen Marx gjør med fattige hvites forhold til svarte i USA, viser jo også at det ikke var innvandrerne han så på som et problem, men nasjonalsjåvinismen og rasismen som var et hinder i kampen mot kapitalistene.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

«Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert av pressen, prekestolen, vittighetsbladene, i korthet av alle midlene som står til disposisjon for de herskende klasser. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklasses impotens, til tross for dens organisering. Det er gjennom denne hemmeligheten at kapitalistklassen kan opprettholde sin makt. Og sistnevnte er helt klar over dette».

Marx sier noe om hvordan man kan motvirke denne antagonismen – og det dreier seg ikke om å kreve begrensninger i innvandringen. Han skriver til sosialister i USA:

«En koalisjon av de tyske arbeiderne med de irske (og selvfølgelig også med de engelske og amerikanske som er klare til å bli med) er det største dere kunne få i stand nå».

Poenget for Marx er at arbeideres fordommer overfor andre deler av arbeiderklassen er et hinder i kampen for egen frigjøring, ved at det knytter falske allianser mellom herskere og arbeidere. Ja (som Steigan skriver), for å bryte med dette måtte arbeiderne støtte Irlands frigjøringskamp. Men at en logisk fortsettelse av dette skulle være å kreve at irske arbeidere skulle stenges ute fra England, er jo helt meningsløst. Noe slikt ville jo bare forsterke fordommene og splittelsen etter nasjonale linjer, hindre muligheten for felles kamp og stå rakt i motsetning til en marxistisk tilnærming.

INNVANDRINGSPOLITIKK

Steigan framstiller det som om det i Europa i dag praktiseres en liberal innvandringspolitikk med åpne grenser og fri innvandring, som blir drevet fram av kapitalinteressene og de aller rikeste til skade for arbeiderklassen ved at innvandrerne brukes til å undergrave lønnsnivået.

Alle disse premissene er tvilsomme. Det har visst gått Steigan hus forbi at kapitalistklassens politiske representanter i flere store europeiske land gang på gang har spilt «innvandrerkortet», uttalt seg mot multikulturalisme og presentert innvandrere som et problem – hver gang de har vært interessert i å avlede oppmerksomheten fra sin egen arbeiderfiendtlige nedskjæringspolitikk.

Når britisk statsminister David Cameron for tida kjører en kampanje mot arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, beskylder disse for å være velferdssnyltere og ønsker å stenge mange av dem ute, mener altså Steigan at dette er i strid med kapitalens interesser – og kanskje noe man bør støtte? Kapitalkreftene ønsker billig arbeidskraft, men også kutt i sosiale utgifter – en bruk og kast-politikk overfor arbeidsinnvandrerne, som skal kjenne sin plass som B-lag i arbeidslivet. Kapitalen er fortsatt avhengig av splitt og hersk-taktikker. I et slikt perspektiv er det ganske klart at Camerons politikk ikke er i strid med kapitalinteressene.

Innvandringspolitikken i Europa er langt fra så liberal som Steigan framstiller den.
Ja, man har et åpent arbeidsmarked innafor EU/EØS, men rundt «Festning Europa» eksisterer det fortsatt en mur, folk blir nektet innreise og oppholdstillatelse, deportert og utsendt hvis de kommer fra et land utenfor denne muren.

SPLITT OG HERSK

Steigan siterer Marx om kapitalistenes behov for en reservearme av arbeidsløse for å presse ned lønnsnivået og han sier ganske riktig om de rikeste 0.01%: «For å holde på makta er de nødt til å sette arbeidsfolk opp mot hverandre og skape falske agendaer og nøre opp under motsetninger». Ja, at kapitalistklassen har behov for å splitte arbeiderklassen er ikke noe nytt. Det som er nytt (iallfall når det kommer fra en som oppfatter seg som marxist) er at svaret på denne splitt- og hersk-politikken skal være å la seg splitte – ved å hevde at motsetningen etter nasjonale skillelinjer er reelle, at arbeidere i rike land har interesse av å bekjempe muligheten for arbeidere i fattigere land til å flytte over landegrensene for å søke arbeid og forbedre sin livssituasjon.

Kapitalistene har alltid funnet grupper å sette opp mot hverandre. Til syvende og sist ønsker arbeidsgiverne at splittelsen skal fungere helt ned på individnivå, slik at enkeltarbeidere konkurrerer med hverandre om arbeid, lønn og sjefens gunst. Slik konkurranse fungerer til en viss grad hele tida under kapitalismen. Den viktigste motkraften mot denne oppsplittingen er fagorganisering, der enhet og samhold motvirker kapitalismens drift mot vill konkurranse.

Tendensen til å sette grupper i arbeiderklassen opp mot hverandre og bruke deler av arbeiderklassen som reservearbeidskraft vil ikke stanses av stengte grenser eller begrensninger i innvandringen, fordi den er frambrakt av mekanismer i kapitalismen og ikke av innvandrerne.

Kapitalistene er ikke avhengig av innvandring for å prøve å presse folk til et «race to the bottom» – de kan argumentere med konkurransen i forhold til land med lavere kostnader, true med å flytte ut produksjon osv.

Rollen til dagens arbeidsinnvandrere har tidligere vært fylt f.eks. av folk fra landsbygda som kom inn til byene for å jobbe, og av kvinner i perioder der det var ekstra behov for arbeidskraft. Disse gruppene har nå blitt en permanent del av arbeidsstokken. Steigan vil vel ikke hevde at det hadde vært forenlig med venstresidepolitikk å argumentere for at de skulle stenges ute?

TO LINJER I FAGBEVEGELSEN

Tradisjonelt har vi sett to linjer i fagbevegelsen om hvordan den skulle møte de nye gruppene i arbeiderklassen.

Den konservative delen av fagbevegelsen har i beste fall ignorert ufaglærte, kvinner og innvandrere, i verste fall utestengt dem fra sine rekker, og til tider også forsøkt å ekskludere dem fra arbeidsmarkedet, fordi disse gruppene ble sett på som umulige å organisere og gjerne som konkurrenter i stedet for allierte. F.eks. ble løsarbeiderne på havnene sett på som omtrent umulige å organisere.

Mer radikale krefter hadde en annen tilnærming til dette problemet. Eleanor Marx var sentral i å organisere nye, ufaglærte grupper av arbeidere på havnene og i industrien på slutten av 1800-tallet i Storbritannia («New unionism») og Industrial Workers of the World gjorde en formidabel innsats med å organisere innvandrere, ofte kvinner, som hadde jobb i industrien eller jordbruket i USA. (Se ellers Helge Ryggviks artikkel http://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/ for mer om denne historien).

Venstresida må knytte seg til denne radikale tradisjonen – Steigans tilnærming plasserer han sammen med de konservative retningene i arbeiderbevegelsen og til høyre for viktige deler av dagens fagbevegelse, f.eks. EL & IT Forbundet som sier i sitt handlingsprogram:
«EL & IT Forbundet understreker at det er positivt at arbeidere fra andre land kommer til Norge for å søke arbeid. EL & IT Forbundet skal være forbundet for alle arbeidstakere innenfor vårt organisasjonsområde. Forbundets standpunkt er at alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.»

INNVANDRING OG ØKONOMI

Et bakenforliggende premiss i Steigans argumentasjon er at antall jobber er konstant og når det kommer flere mennesker inn i et land, blir det større konkurranse om de eksisterende jobbene, noe som fører til økt arbeidsledighet og at lønnsnivået presses ned.

Det er en utbredt myte at høy innvandring er årsaken til kriser og arbeidsløshet. Jo høyere innvandring, desto større krise.

Norge er et av de landene i Europa som har hatt høyest arbeidsinnvandring i forhold til folketallet de siste årene. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen og Sverige. Mellom 2004 og 2014 har antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre økt med 410 245, hvorav 213 724 fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. (Tall fra Statistisk sentralbyrå).

Samtidig har Norge en av de høyeste andelene sysselsatte av befolkningen og et av de laveste ledighetstallene i Europa.

Hvis vi ser på utviklingen i sysselsettings- og ledighetstallene i Norge fra 2000-2013, ser vi at de første årene etter åpningen av arbeidsmarkedet overfor EU-land, gikk sysselsettingsgraden oppover (en liten stigning mellom 2005 og 2009) og arbeidsløshetstallene nedover (fra et høydepunkt i 2005 på 4,6% som vi så langt ikke har kommet tilbake til). Etter at effektene av finanskrisa slo inn i 2009/2010, har sysselsettingsgraden gått litt ned, mens arbeidsledigheten fortsatt er lav (2,9% helt arbeidsløse i 3. kvartal 2014, 3,7% når man regner med dem på tiltak). For dem som fortsatt tror at innvandrerne «tar jobbene fra nordmenn», kan det opplyses at andelen helt ledige er på 2,2% i befolkningen bortsett fra innvandrere, mens den er fra 3,0-14,1% blant innvandrere avhengig av landbakgrunn.

Den relativt lave arbeidsløshet i Norge er selvsagt også for høy, og særlig gjelder dette ungdomsarbeidsløsheten, men å hevde at innvandring fører til økt ledighet er i strid med fakta.

Det har blitt registrert en nedgang i sysselsettingen i 2014. Kommentarer fra SSB til undersøkelsen for 3. kvartal 2014:

«Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser at yrkesaktiviteten, eller arbeidsstyrken i prosent av befolkningen 15-74 år, var på 71,3 prosent i 3. kvartal 2014. Dette er ned 0,2 prosentpoeng fra samme kvartal året før (…)». «Andelen yrkesaktive i alderen 15-24 år gikk ned fra 58,7 prosent i 3. kvartal 2013 til 56,1 prosent i 3. kvartal 2014. I løpet av denne perioden ble det flere som utdannet seg, men færre som kombinerte utdanning med deltidsarbeid.»

En mulig forklaring på dette kan være at deltidsansatte skoleelever og studenter har blitt konkurrert ut av heltidsansatte svenske ungdommer, men det er en forholdsvis liten gruppe man snakker om.

Den relativt store innvandringen til Norge de siste årene har selvfølgelig sammenheng med en økonomisk vekst som er høy i europeisk sammenheng og et høyt lønnsnivå. Folk emigrerer til land der de kan få jobb og kan tjene bedre enn de gjør i hjemlandet.

INNVANDRING OG LØNNSNIVÅ

Så blir det hevdet at innvandringen presser ned lønnsnivået. I Norge har det i hele perioden etter at arbeidsmarkedet ble åpnet mot de nye EU-landene vært reallønnsvekst, så man kan ikke snakke om at lønnsnivået er presset nedover. Det kan i høyden være snakk om at lønnsveksten har blitt mindre. Noen statistikker har vist at lønnsveksten har vært noe mindre i bransjer/yrker der det er mange innvandrere, noe som ga store oppslag i media for litt over ett år siden. En av undersøkelsene – http://samfunnsokonomene.no/magasin/samfunnsokonomen-nr-3-2013-2/?view=xml&id=samf-3-13-417 (som har den svakheten at lønnsstatistikken bare går fram til 2005) viser at noen yrker i byggebransjen har hatt lavere lønnsvekst pga. innvandring. Men at den største virkningen for norske arbeidere har kommet fra nordisk innvandring fordi dette er to kompatible grupper. Som forfatterne av undersøkelsen skriver: «Dette mønsteret indikerer at norsk og øvrig nordisk arbeidskraft er perfekte substitutter, mens innvandrere fra lavinntektsland ikke like enkelt kan erstatte norske arbeidstakere».

En annen undersøkelse – http://www.norges-bank.no/pages/97760/Aktuell_kommentar_2013_5_.pdf – viser at særlig to bransjer med høy innvandrerandel har hatt forholdsmessig mye lavere lønnsvekst enn andre bransjer i perioden 2004-12, sammenliknet med perioden 1994-2003. Dette gjelder hotell- og restaurantbransjen og det som kalles forretningsmessig tjenesteyting (som innbefatter bl.a. renholdsbedrifter og bemanningsbransjen). Det er mange usikkerhetsmomenter og forbehold som må tas til disse tallene. Noen av dem blir nevnt av forfatteren, som f.eks. at dette er gjennomsnittstall for hele bransjer, og at det er ikke klart om denne lavere lønnsveksten også gjelder norskfødte arbeidere i de gitte bransjene. Andre svakheter er at effekten av den såkalte finanskrisa ikke nevnes, at bemanningsbransjen etter ca. 2005 drastisk endret karakter og eksploderte antallsmessig, at det viktigste sammenlikningsgrunnlaget for lønnsveksten i disse bransjene er offentlig sektor, finansnæringen o.l. Varehandelen er nevnt som en bransje med relativt få innvandrere, men er ikke tatt med som et eget eksempel i lønnsstatistikken – det hadde vært interessant å se en sammenlikning mellom varehandel og f.eks. hotell- og restaurant. Sistnevnte har en høy andel innvandrere, men ca. 2/3 av dem er fra andre land en EØS-Øst og derfor skulle ikke skillet mellom før og etter 2004 være så viktig. Flere faktorer kunne trenge nærmere undersøkelse. Men en av konklusjonene er at forskjellene i lønnsutviklingen ser ut til å ha blitt mindre i de seinere åra.

Undersøkelser fra andre land viser at innvandring har overveiende positiv innvirkning på lønnsnivået i vertslandet.

En undersøkelse foretatt av Frederic Doscuier, Caglar Ozden og Giovanni Peri for Institute for the Study of Labor i Bonn (Discussion paper no. 6258), tar for seg virkningene av innvandring og utvandring i OECD-land på arbeidsmarkedet. De konkluderer med at: «I alle tilfellene finner vi at innvandring hadde en positiv effekt på lønningene til de innfødte med lavere utdanning. Den førte også til økte eller uendra gjennomsnittslønninger og hadde en positiv eller ingen virkning på innfødt sysselsetting. Motsatt hadde utvandring en negativ virkning på lønningene til de innfødte arbeiderne med lavere utdanning, og bidro til å øke ulikhet innad i alle OECD-landene.» (min oversettelse).

Annen forskning viser at innvandring kan ha negativ effekt på de mest lavtlønte i befolkningen, men positiv effekt på det generelle lønnsnivået, som f.eks. en undersøkelse publisert i Review of Economic Studies, utført av økonomene Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Ian Preston, gjaldt perioden 1997 til 2005 i Storbritannia da den utenlandskfødte befolkningen økte med 3% av den innfødte befolkningen. Den konkluderte med at innvandringen presset ned lønningene til arbeidstakerne som lå innenfor de 10% laveste inntektene (10 persentilen) med 0,7 pence i timen, mens den førte til en økning på 1,5 pence i timen på medianinntekten og 2 pence i timen for dem som lå innenfor 90 persentilen av arbeidsstokken mht. lønn. Undersøkelsen er gjengitt her: http://restud.oxfordjournals.org/content/80/1/145.full.pdf+html

BEHOV FOR ARBEIDSKRAFT

Sosialister bør ikke la sin argumentasjon styre av snever lønnsomhetstankegang.

Likevel er det verdt å nevne at det er flere faktorer som gjør at innvandring er gunstig og nødvendig for norsk økonomi – og ikke bare for kapitalistene.
Norge har et økende antall eldre innbyggere, og en stor del av dem bor i offentlige institusjoner eller trenger annen hjelp fra det offentlige (bl.a. pga. høy yrkesdeltakelse blant kvinner). Det trengs flere mennesker enn dem som er født i Norge for å dekke behovet for arbeidskraft til disse oppgavene.
Norge har også store behov når det gjelder infrastruktur – vi har lange geografiske avstander og er tynt befolket. Det skal godt gjøres å finne nok folk født i Norge til å gjennomføre alle vei-, bro- og tunellprosjektene som blir vedtatt gjennomført. For ikke å snakke om alle skolene, sykehusene og kulturhusene som arbeidsinnvandrerne bygger i dagens Norge.
Den økonomiske veksten har gjort at behovet for arbeidskraft har vært stort her i landet og dermed også interessen for å komme hit.

KRISE

Denne veksten kan ta slutt hvis den internasjonale krisa slår for fullt inn i Norge. Vi kan få høyere ledighetstall og dårligere lønnsutvikling. Men det er viktig å være krystallklare på at den krisa vi ser i Europa i dag, og som vi kan komme til å se i Norge IKKE har sin årsak i innvandring, men har røtter som ligger dypt i måten den kapitalistiske økonomien er organisert på, der profittjag og alle-mot-alle-konkurranse er de viktigste drivkreftene. Kapitalismen har innebygde mekanismer som fører til kriser. I tillegg til dette kommer spesielle faktorer som fallende oljepriser, gjeldskriser osv.

Raskt skissert kan man si at konkurransen mellom kapitalenhetene presser fram stadig større investeringer i konstant kapital (maskiner og utstyr) i forhold til den variable kapitalen som arbeidskrafta utgjør, og som står for verdiskapningen. Dette gir over tid mindre prosentvis avkastning av investeringene – et fenomen som også blir kalt profittratens fallende tendens. Dette fører i sin tur til kutt i investeringer, nedlegging av produksjon, satsing på spekulasjon istedenfor produksjon, angrep på lønnsnivå og velferdsgoder i offentlig sektor for å sikre at en størst mulig andel av brutto nasjonalproduktet kommer kapitalsida til gode.

Vi ser i dag økte forskjeller mellom rike og fattige, at arv og kapitalinntekter får større og større betydning for de rikeste, multinasjonale selskaper rømmer unna skattlegging, kommersielle aktører får plass innafor helse, barnehager og skoler.

Ingenting av dette kan innvandrerne klandres for – likevel er det innvandringen som blir presentert som hovedtrusselen mot velferdsstaten og lønnsnivået, både i media generelt og dessverre også på Steigans blogger.

Et hovedproblem med Steigans framstilling er at han lar det kapitalistiske systemet slippe billig fra det, ved å definere innvandringen som et av hovedproblemene og innvandrerne som en slags agenter for kapitalistene. Han skriver at svaret på rasismen ikke må være å «moralisere over arbeiderklassen». Nei, selvfølgelig ikke. Men venstresida må klart vise at å lete etter syndebukker blant dem som selger arbeidskrafta si på en byggeplass, et sykehjem eller et skipsverft – fordi de kommer fra et annet land – er en total avsporing som vil svekke muligheten til å kjempe mot arbeidsgivere som skviser denne arbeidskrafta for å oppnå maksimale profitter. Når folk sparker «nedover», går de virkelig ansvarlige fri – en slik politikk kan potensielt lede til en katastrofe ala 30-åra.

RASISME OG FASCISME

Avsnittene i Steigans ene artikkel (1. desember 2014) om Italia er ekstra avskyelige. I ett av sitatene han har valgt seg ut ramses det opp «romleire» og «giftige gasser» i samme setning.

Steigan skriver om arbeidsløsheten i Italia og lar det skinne igjennom at innvandringen har skylda. For det er 200.000 flere arbeidsløse enn i fjor, samtidig som Italia har tatt imot 150 000 båtflyktninger på ett år. Enkelt regnestykke, ikke sant?

Steigan hevder at Italia er et de mest rasistiske landene i Europa i dag. Mulig at det er riktig. Men Italia er faktisk et av landene i Vest-Europa med lavest andel av befolkningen født utenfor landet – under 10% – bare Malta, Portugal og Finland har lavere (tall fra Eurostat 2013).

I Ungarn, som har bare halvparten så stor andel innvandrere som Italia, har fascist-partiet Jobbik stor oppslutning. Her er det nasjonale minoriteter som blir utsatt for hets og fysiske angrep.

Ingen på venstresida vil vel hevde at fascismens framvekst i mellomkrigstida kan forklares med at det var for mange jøder i Tyskland? Eller innvandrere i Italia før Mussolini kom til makta?

Det er ingen automatisk sammenheng mellom antall innvandrere og økt oppslutning om rasisme og fascisme. Det avgjørende er bl.a. hvilke politiske krefter som er godt organisert og hvor man retter kampen mot krise, nedskjæringer, fattigdom og arbeidsløshet – som ganske riktig er en eksplosiv blanding, og som kan, men absolutt ikke må, gi fascistene vind i seilene.

Steigan nevner italienske demonstrasjoner med rasistiske slagord. Men i Italia slåss man også mot dem som er ansvarlige for krisepolitikk og nedskjæringer, mot regjering og arbeidsgivere. Tidlig i desember så vi store demonstrasjoner i mange italienske byer i forbindelse med en generalstreik rettet mot endringer i arbeidslovgivningen og regjeringas nedskjæringsbudsjett – motstanderen var klart definert til å være dem som har politisk og økonomisk makt. Slik klassekamp kan bidra til å svekke rasistisk og fascistisk hat- og syndebukkpolitikk.


KONSEKVENSER

Den praktiske effekten av Steigans linje, at venstresida skal gå i bresjen for en «annen innvandringspolitikk» (les: mer restriktiv), vil for det første være at arbeidsinnvandrerne vil se venstresida og fagbevegelsen som sine motstandere. Dette er en dødslinje hvis vi mener at det beste virkemiddelet mot underbetaling og utbytting er fagorganisering blant arbeidsinnvandrerne. Hvor lett blir det å verve arbeidsinnvandrere til fagbevegelsen hvis de vil oppfatte at venstresida og fagbevegelsen egentlig ønsker å få dem ut av landet?
Jeg kjenner selv venstreorienterte folk fra Polen som er bosatt i Norge og er skeptiske til å stemme på Rødt fordi de oppfatter at EØS-motstanden egentlig er en motstand mot deres rett til å bo og arbeide i Norge.
Det andre resultatet av Steigans alternative innvandringspolitikk, ville være at legal innvandring ville bli erstattet av illegal innvandring, noe som vil sette innvandrerne i en mye svakere situasjon, gjøre det lettere med grovutnytting. Noen av de verste eksemplene på lønns- og arbeidsforhold de siste åra har vi jo sett blant folk som kom utenfra EØS-området, ikke hadde oppholds- og arbeidstillatelse og jobbet bl.a. i bilpleiebransjen. Innvandrere uten papirer er i en ekstra sårbar situasjon som gjør dem til et lett bytte for skruppelløse arbeidsgivere og ofre for direkte slavekontrakter.
Når man er legal innvandrer, har man også et visst sosialt sikkerhetsnett som kan tre inn hvis man bestemmer seg for å ta opp kampen mot utnytting og av den grunn mister jobben.
Ja, det foregår grov underbetaling og utnytting av innvandrere. Arbeidsgivere vet å utnytte mange innvandreres svake og sårbare stilling. Bemanningsbransjen med korttidskontrakter uten rett til lønn mellom oppdrag skaper f.eks. et stort problem. Og verre skal det bli med regjeringas forslag om flere midlertidige ansettelser, adgang til individuelle avtaler om utvida arbeidstid og åpning for mer søndagsarbeid.
Det finnes mange krav å stille til lovgivning og statlige tiltak. Allmenngjøring av tariffavtaler, slutt på anbudsvanviddet i offentlig sektor, styrking av Arbeidstilsynet, forbud mot avtaler som ikke sikrer lønn mellom oppdrag, restriksjoner på NUF-selskap og andre «postkasse»-firmaer, styrking av solidaransvaret til oppdragsgiver og hovedentreprenør, m.m. En generalstreik mot Erikssons undergraving av arbeidsmiljøloven en viktig del av denne kampen.
Men til sjuende og sist er det fagorganisering som er nøkkelen til bedring av lønns- og arbeidsforhold også for innvandrerne. Fordi man kan ha et aldri så bra lovverk – men så lenge arbeidstakeren ikke føler at hen har styrke og oppbakking til å hevde sin rett, er det lite verdt.

FAGORGANISERING

Et argument som Steigan og hans tilhengere prøver å ta til inntekt for sitt standpunkt er at arbeidsinnvandrere er så vanskelige å organisere.
Min erfaring etter 6 års jobb med organisering av arbeidsinnvandrere (i EL & IT Forbundet) er at det ikke er folks nasjonale bakgrunn som er til hinder for fagorganisering, men det at de ofte har en ustabil arbeids- og lønnssituasjon som ansatte i bemanningsbransjen. Mitt inntrykk er ikke at arbeidsinnvandrere som jobber i vanlige norske firmaer har lavere organisasjonsgrad enn innfødte arbeidere. Og til og med i bemanningsbransjen finnes det bedrifter med høy grad av organisering, tariffavtale og fungerende klubbapparat. I mange andre bemanningsselskap er folk interessert i organisering, men vet ikke om de vil jobbe der om tre uker, og om de i det hele tatt vil ha jobb. Mange er enkeltmedlemmer av fagbevegelsen, noen ganger uten at arbeidsgiver vet om det – til det kommer til en sak der bedriften må konfronteres. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke er lett å organisere folk når de har et så løst forhold til arbeidslivet, men igjen er det liberaliseringen av bemanningsbransjen som er problemet og ikke arbeidsinnvandrerne i seg selv.
Det finnes jo også mange andre grupper som har en løsere tilknytning til arbeidslivet og derfor er vanskeligere å organisere som f.eks. ungdom generelt, midlertidig ansatte, deltidsansatte osv. Men løsningen må uansett være å jobbe for å verve dem til fagbevegelsen og kjempe for å endre deres arbeidsforhold, ikke å stenge dem ute fra arbeidslivet.
De aller fleste arbeidsinnvandrere som jobber i bemanningsbransjen ønsker seg fast ansettelse, stabile og normale arbeidsforhold. Min erfaring er også at etter en tid i Norge er de fleste som har kommet fra andre land for å jobbe her ganske klar over hva som er det reelle nivået på lønn og rettigheter i Norge og absolutt ikke interessert i å bli underbetalt og snytt for rettigheter og goder. De har jo også ofte ekstra utgifter med å betale to husleier og opprettholde to husholdninger. Det er faktisk ikke lett å klare med en lønn på dumping-nivå. De henvender seg da ofte til fagbevegelsen.

INNTEKTSNIVÅ

En interessant statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser at inntektsnivået har bedret seg etter få års botid for mange arbeidsinnvandrere, selv om det fortsatt ligger lavere en medianinntekten i Norge som helhet:
«Hvis vi igjen ser på de arbeidsinnvandrerne som kom i perioden 2004-2006, og som har blitt værende i landet i hele perioden 2006-2012, er yrkesinntektene til denne gruppen svært ujevnt fordelt, og det er stor variasjon etter landbakgrunn. Nesten seks av ti polakker hadde i 2006 en registrert yrkesinntekt som plasserte dem blant femdelen med lavest yrkesinntekt i Norge dette året. Men inntektssituasjonen bedrer seg for mange med økt botid. (….) I 2012 er andelen igjen nede på tre av ti polske arbeidsinnvandrere blant dem med lavest yrkesinntekt.»

«Husholdningsinntektene til den største gruppen av arbeidsinnvandrere, polakkene, økte raskt allerede etter kort botid. I 2007 lå deres husholdningsinntekter på om lag 90 prosent av medianinntekten i hele Norge. I påfølgende år, 2009 og 2010, falt imidlertid polakkenes husholdningsinntekter til om lag 87 prosent av nivået i Norge. Dette skjedde trolig som følge av finanskrisen som førte til en økning i arbeidsledigheten innenfor bygg og anlegg, der mange i denne gruppen er sysselsatt. I 2012 er inntektsnivået på nytt oppe på et nivå tilsvarende 90 prosent av medianinntekten i befolkningen.»

Fortsatt ligger imidlertid 11% av polske og litauiske vedvarende (mer enn 3 av de 4 siste årene) under lavinntektsgrensen som defineres som 60% av medianinntekten i befolkningen. Det er ikke forsket på om hovedårsaken til dette er lange perioder «uten oppdrag», eller om det er timelønna som stadig ligger på et lavt nivå. Andelen med vedvarende lavinntekt i befolkningen som helhet er på 5%. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/arbeidsinnvandrernes-inntekter

LØSNING?

Uansett tall og statistikker dreier dette seg om at arbeidersolidaritet ikke kan være begrenset til å omfatte folk som er født i samme land som deg selv.
Hvis man tar alvorlig at man mener at det er mulig og nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet, krever det en kamp som strekker seg over landegrensene. Man må se på arbeiderklassen som en internasjonal helhet.
Kapitalen har full frihet til å operere globalt. Det er absurd hvis venstresida skal se arbeideres og fattigfolks til sammenlikning svært begrensa muligheter til å flytte på seg over landegrensene som et problem.
Steigan skriver at migrasjon ikke er noen løsning på fattigdomsproblemene i verden. Nei, vi blir ikke kvitt kapitalistisk utbytting og imperialistisk politikk ved at folk flytter over landegrensene. Fattigdommen i verden er ikke «naturlig» – den er skapt av et økonomisk og politisk system, som vi må kjempe imot hvis vi skal få til reell forandring. Men migrasjon står ikke i motsetning til dette.
Mange av årsakene til at folk flykter og migrerer er skapt av NATOs bombefly og norsk krigsdeltakelse. Dette skulle gi desto mer grunn til å ønske disse menneskene velkommen hit.
Når det gjelder arbeidsinnvandrerne fra de nyeste EU-landa, betyr muligheten til å flytte over landegrensene for mange av dem at de kan bedre sin situasjon – de kan komme ut av arbeidsløshet og økonomiske problemer. Pengene de sender hjem har stor betydning for familiens økonomi.
Noen ønsker å komme vekk fra et samfunn prega av arbeiderfiendtlig, ultraliberalistisk politikk kombinert med kulturell konservatisme og flytter permanent til et annet land. For mange andre er migrasjon ikke en ønskelig løsning, men siste utvei i en vanskelig situasjon. Ofte migrerer bare ett av familiemedlemmene, noe som fører til praktiske og følelsesmessige problemer.
Men likevel – hvis denne utveien blir stengt, fører det ikke til at kampen mot fattigdommen «der man er» blir styrket. Det er ikke slik at jo verre man har det, desto mer vil man kjempe. Arbeidsløshet og fattigdom begrenser ofte handlingsrommet når det gjelder arbeidskamp. Migrasjon kan gi inspirasjon og lærdommer fra fagbevegelsen i andre land. Og denne lærdommen kan gå begge veier. Det finnes polske verftsarbeidere i Norge i dag som har erfaring fra en av nyere tids sterkeste arbeiderbevegelser – de jobbet på Lenin-verftet i Gdansk da Solidaritet oppsto i 1980.
Norske arbeidere skulle ikke ha problemer med å forstå og identifisere seg med motivene arbeidsinnvandrerne har for å søke jobb i et rikere land. Vi behøver ikke å gå helt tilbake til de store utvandringene til USA. Til daglig flytter folk i Norge på seg til områder der det er flere arbeidsplasser og bedre betalte jobber – men i dag er dette som oftest innenfor landegrensene. Fram til slutten av 1960-tallet var det imidlertid årlig netto utvandring fra Norge.
Venstresida må gjøre alt den kan for å bygge enhet og solidaritet over nasjonale skillelinjer. Dette er eneste vei hvis man mener alvor med å erstatte kapitalistisk profittjag og utbytting med et system basert på arbeiderklassens demokratiske styring av økonomien, der menneskehetens og jordklodens behov blir satt i sentrum.

Ellisiv Rognlien

Nei til imperialistisk krig – støtt de undertryktes kamper i Syria og Irak.

Nei til imperialistisk krig!

10653691_795488137138776_6925036670402532636_nm

Krigen som den norske regjeringen med andre vestlige regjeringer er med på i Irak og Syria (som ikke kan skilles) er ingenting annet enn en ny, imperialistisk krig for regional innflytelse og kontroll med olje. Under dekke av internasjonalt ansvar til beskyttelse for befolkninger og forsvar mot terror er dette en krig i forlengelsen av USAs gulfkriger og den fatale okkupasjonen av Irak, som folkeflertallet sa et klart nei til i 2003. Krigen kommer også i forlengelse av tilbakeslagene mot de arabiske revolusjonene og kampene for frigjøring i hele regionen.

Okkupasjonen av Irak ble en krise for USAs imperialistiske prosjekter, tiltrakk seg Al Qaida og utløste en sekterisk borgerkrig (som til okkupantenes fordel splittet motstand). Det resulterende Maliki-regimet, med sterke bånd til den islamske republikken Iran, støtta seg på sjia-militser som har begått omfattende overgrep mot sunni-samfunn. Folkelige opprør i kjølvannet av den arabiske våren ble slått ned i 2013. Nedbrytningen av samfunnet i Irak er bakgrunnen for ISIL/« den islamske staten».

I tillegg føyer denne krigen seg til Assad-regimets terror mot syrisk befolkning og spekulasjonen i reaksjonære, sekteriske krefter i Syria. Assad-regimet har knust åpen opposisjon og terrorisert samfunn (etter sekteriske skillelinjer) med påfølgende bombing og fordrivelser av millioner. Bare siden januar 2014 har 90 % av Aleppos østkant blitt avfolket. Assad-regimets vanvittige krig, aktivt støtta av Russland, Iran og Hizbollah, er den grunnleggende årsaken til at Syria ble åpent for reaksjonære intervensjoner (fra USAs allierte) og at ISIL kunne danne baser i Syria. Vestlig etterretning har på tross av retorikk om «støtte til opposisjonen» jobbet tett opp mot krefter i regimet og hatt kontakt via dets allierte i Iran og Irak, og Assad-regimets talsmenn har ved flere uttalelser stilt seg bak USAs bombing. Minister for «nasjonal forsoning», Ali Haidar, antyder like godt at Russland og Iran kan tilslutte seg toktene over Syria (Rudaw.net 28.september).

Den islamske staten sjokkerer verden med groteske propaganda-videoer og truer befolkninger. Men USAs krig er ikke en humanitær aksjon. Under de innledende toktene i Syria (fra 23. september) ble det ikke prioritert noen form for effektiv støtte til kurdiske YPG-styrker (med allierte) og forsvaret av Kobane, hvorfra 160.000 sivile har flyktet. Derimot har flere sivile mål i andre syriske provinser blitt rammet. Blant annet har USA bombet et kornsilo-anlegg i Manbij, som gir mat til hundretusener (arbeiderne på anlegget har til og med forsvart siloene mot ISIL-kontroll).

Med eller uten FN-mandat er det forkastelig at den norske regjeringen går inn i en ny imperialistisk krig for USA og på side med en allianse av reaksjonære arabiske regimer som har stått i spissen for tilbakeslag og kontra-revolusjonære plott siden den arabiske våren og revolusjonene i 2011. Dette er en krig som binder Norge til imperialisme og undertrykking, anført av USA og Saudi Arabia på den ene siden, krysset med operasjoner og innflytelse fra Iran og Russland (i Irak) på den andre siden. Ingen imperialistisk krig har til nå gjort mer enn å spre vold og terror. Med nok en imperialistisk krig vil krefter som ISIL i beste fall transformeres og gjenoppstå i nye former, mens den folkelige (og militante) motstanden vi har sett mot ISIL i Syria og kamper mot undertrykkende regimer og reaksjonære krefter vil kunne undergraves.

Nei til en ny imperialistisk gulfkrig. Nei til norsk deltakelse.

Internasjonale Sosialister.

Syria: Til valg med terror og tønnebomber

Bashar Al Assad stiller til «gjenvalg» 17. juli. Det er ikke en «farse», det er direkte hån mot millioner av ofre for regimets terror.

Merknad fra Bloggen: Denne artikkelen ble først publisert på Radikal Portal http://radikalportal.no/2014/05/21/syria-til-valg-med-terror-og-tonnebomber/ og har blitt noe revidert siden. Blant annet er det her presisert at det finnes dokumentasjon for at 11.000 fanger – i Damaskus alene  (!) – har blitt torturert til døde (noe som grunnet undertegnedes unøyaktighet ikke fremkom ved første publikasjon. Generalstreiken mot ISIL i Manbej Aleppo har også blitt omtalt i etterkant av første publikasjon.

Skrevet i solidaritet med syriske revolusjonære, Thomas Kvilhaug. http://syriafreedomforever.wordpress.com/

Med støtte fra Russland, Iran og tusener av Hezbollah-styrker går regimet altså til «valg» etter 3 år i krig mot egen befolkning. Riktignok er regimet svekket og avhengig av sine allierte, men gjennom nådeløs krig har det også lyktes med å demoralisere befolkning og å isolere motstand. Regimet går til valg med skitne bomber, utsulting og vedvarende massefordrivelser. La se på metodene deres.

Utslettelse som metode Tettbefolkede områder, skoler, helseinstitusjoner, bakerier og infrastruktur har systematisk blitt brukt som angrepsmål for å knekke folks moral og utslette motstand etter masseopprøret i 2011.

I Syrias en gang mest folkerike by, Aleppo, har regimet utover nyåret og våren gått til en langvarig «offensiv» med tønne- og klasebomber (tønnebomber er f.eks. oljefat fylt med eksplosiver og diverse skrap og materialer) over opprørskontrollerte byområder, stort sett befolket av arbeiderklassen. Dette har resultert i en ny stor strøm av flyktninger nordover i landet gjennom første kvartal av 2014. Hele nabolag ligger forlatt i ruiner. Kanskje har 70 prosent av befolkningen forlatt byen. Det er grunn til å frykte at hensikten fra regimet er å tømme byområder for befolkning, før en tilintetgjørende bakkeoffensiv lik den som ble iverksatt i Homs sommeren 2013, med stor støtte fra Hezbollah.

Revolusjonens hovedstad Homs ble døpt «revolusjonens hovedstad» på grunn av befolkningens massive motstand under beleiring i 2011 og 2012. I dag er store deler av bykjernen fullstendig sønderskutt og forlatt. 8 og 9. mai evakuerte de siste skansene av befolkning, lokale opprørere og aktivister som kjempet inntil det siste, den beleirede Gamlebyen. De evakuerte under våpenhvile mot at de friga regimelojale fanger og Hezbollah-soldater. De forlot med våpen og verdighet i behold, ifølge filmprodusent og bysbarn Orwa Nyrabia til CNN, som medproduserte dokumentarfilmen «Return to Homs» om den 19 år gamle fotballkeeperen og opprørslederen Basset og hans kamerater.  Revolusjonens hovedstad har falt, bokstavelig talt, i grus.

Mindre byer og landsbyer i Homs-provinsen har også tidligere blitt ryddet for sine opprinnelige innbyggere, og dernest blitt robbet og inntatt av regimelojal befolkning og Shabiha (voldelige organisasjoner som tar oppdrag for regimet).

I ytterkantene og beltet rundt Damaskus, har det vært meldt om en desperat situasjon siden 2013. Disse områdene befestet seg som episentre i det unge Damaskus-opprøret i 2011, ettersom regimet sikret sentrum med sikkerhetsstyrker fra hele landet og drev klappjakt på aktivister og all bevegelse. Damaskus-aktivisten Yassin Al Haj Saleh skildrer fra våren 2013 om elendige forhold med strømbrudd og matmangel, og beskrev sykehus som drives i kjellere og moskeer som innkaller til bønn på irregulære tider for å lure regimets granatangrep. Hundretusener av sivile er fortsatt under beleiring her, hvor sult og forsyningsbrudd er de mest infame våpnene fra regimet. Beleiring har medført enkelte lokale våpenhviler, som vitner om at folk er nedbrutt.

Gassangrepene Beltet rundt Damaskus ble også satt på verdenskartet med gassangrepene i slutten av august 2013. Imidlertid var en rekke mindre gassangrep allerede dokumentert her måneder før. Etter at Sarin fikk «rødt kort», er det meldt om flere angrep med klorgass mot byer og landsbyer i flere provinser.

Få dager etter gassmassakrene i august publiserte obskure Mint Press News en artikkel der «kilder» la ansvaret for gassmassakrene i august på opprørere. Artikkelen ble avslørt som forfalsket. Til tross for sterke funn som peker på regimet, har andre, deriblant journalisten Seymour Hersh, senere forsøkt å så tvil om ansvaret. Her blir Hersh grundig plukket fra hverandre og anklaget for tvilsom og selektiv bruk av kilder, mens den norske journalisten Pål Refsdal her like godt kaller det konspirasjonsteori. Utover at det logisk brister at opprørere skulle gasse sine egne bastioner på seks forskjellige felt med 16 kilometers avstand fra punkt 1 til 6, er det kjent og fastslått at regimet har vært og er i befatning med kjemiske våpen, og det er ingenting som har tydet på at krefter i regimet ikke skulle kunne bruke de.

Andre og mindre kjente eksempler på regimets metoder for å knuse motstand er total utjevning av byområder som det har ansett som potensielle opprørsbastioner.  Byområder tilsvarende minst 200 fotballbaner med hus og blokker på opp til åtte etasjer har blitt revet og jevnet med jorden i Damaskus og Hama, noe som betyr at flerfoldige tusener av familier er tvangsflyttet.

Kidnappinger og forsvinninger Omsider må det nevnes hvordan folk i opposisjonen forfølges som direkte bytter for fengsler og tortur. Det finnes ingen sikre tall på antallet fanger. Under massedemonstrasjonene i 2011 ble hundretalls tatt i slengen. Raid mot nabolag, familier og enkeltindivider har produsert enda flere. Mange har også forsvunnet på høylys dag. I 2012 hørte jeg anslag på 80.000 savnede. Over en periode på våren i 2013 fløt det daglig savnede og arresterte individer opp på elvebredden i bydelen Bustan Al Qasr på Aleppos opprørskontrollerte side, i et tilfelle flere enn 70 på en dag, til skrekk og advarsel fra sikkerhetsstyrkene på den regimekontrollerte siden. En rapport 

http://therepublicgs.net/2014/03/21/assads-killing-industry-and-the-role-of-intellectuals/

basert på informasjon fra en avhoppet etterretningsoffiser, publisert i januar 2014, gir dokumentasjon for at minst 11.000 fanger i Damaskus alene hadde blitt torturert til døde innen utgangen av august 2013. Damaskus-baserte Violation Documentation Center har dokumentert drap på et hundretalls journalister og medieaktivister.

Tallenes tale og tolkning Som følge av krigen er det anslått at opp til 9 av 22 millioner innbyggere er fordrevet fra sine hjem. Rundt 2,6 millioner har flyktet til nabolandene. Det finnes ikke sikre tall på antall omkomne, men tall fra 150.000 til 200.000 er sannsynlige. Den daglige dødsraten sies å være over 200 mennesker. Tallet på skadde er flere ganger dette.

Det er sant at det finnes ofre på flere sider, og at det er andre grupperinger i konflikten som står mellom folket og regimet. Det er dokumentert flere eksempler på overgrep og undertrykking fra reaksjonære og sekteriske tendenser, kriminelle og andre fremmede krefter som vil underkaste seg befolkning med sin egen form for terror, og som aldri har sverget seg til å forsvare revolusjonen av 2011, men tvert om også angriper revolusjonære. Jeg skal noe tilbake til disse kreftene, da i sær ISIL. Det er likevel ikke mulig å forstå episentret for konflikten uten å se regimet som startpunkt for volden. En tyrannisk logikk følger regimets metoder gjennom torturkamrene som har utslettet opposisjon under to generasjoners despoti, som nå har kulminert i utslettelsen av hele samfunn de siste tre årene.

Regimet har en historie Assad-regimet kom til makten gjennom et kupp i Baath-partiet i 1970 ved Hafez Al Assad. Bashar Al Assad overtok makten etter sin far i år 2000. Regimet tjener interessene til landets kapitalistiske eliter. Det blir derfor på alle måter feil å se forholdet mellom regimet og revolusjonen som et oppgjør mellom sekteriske linjer. Regimet er mer presist komponert rundt et klansdynasti, som gjennom sine bånd kontrollerer maktapparatene og betydelig mengder kapital, suverent representert gjennom Assads fetter Maklouf. 70 prosent av regimets sentrale skikkelser er rett nok alawitter. Men det betyr ikke at regimet representerer alawittene. Alawittenes tradisjonelle kjerneområder er preget av landlig fattigdom, og for mange unge menn er rekruttering til hæren og sikkerhetsstyrkene en mulighet for avansement og inntekt. Opposisjon blant alawitter har derimot vært hardt undertrykt, og forholdet mellom Assad og andre klansledere er preget av klientell lojalitet.

Regimets støttespillere i samfunnet har likevel vært rekruttert fra alle seksjoner av elitene, uavhengig av sekterisk tilhørighet. Hafez Al Assad hadde sunni-elitene fra borgerskapet i storbyene med seg, ettersom han tjente deres økonomiske interesser ved å skvise ut venstretendenser i Baath-systemet. Han nølte heller ikke med å knytte bånd til stammeledere for sunnistammene på landsbygda for å bruke disse til å knuse opposisjon fra blant annet det muslimske brorskapet.

Regimet og opposisjonen I 1982 massakrerte regimet 30.000 mennesker i Hama. Dette knakk motstanden i befolkningen i mange år.  Målskiven var det muslimske brorskapet, men resignasjonen rammet også all annen opposisjon, som venstreopposisjonelle tendenser. Forfølgelser av venstreorienterte starta med utrenskinger av venstreopposisjon i Baath-partiet, og gikk videre løs på forskjellige avleggere fra kommunistpartiet og aktivister fra partier som Kommunistisk Aksjon. Etter signaler om mer åpenhet på begynnelsen av 2000-tallet, fulgte hardere forfølgelse av opposisjonell aktivitet. Det var noen få tegn til selvstendige arbeiderkamper og små aksjoner fra aktivister, men med unntak av en kurdisk intifada som spredte seg i 2004, var samfunnet dødt for seriøs opposisjon. Undertrykking av mulige kilder til opposisjon og bevegelse medførte en mangel på etablerte kamporganisasjoner i massene da opprøret startet i 2011. Fagbevegelsen var kontrollert og en lojal del av regimet, mens studentorganisasjonene var underlagt Baath-partiet.

Undertrykkinga gikk hånd i hånd med en stadig mer nyliberalistisk politikk. I løpet av 2000-tallet ble Syria en integrert del av det nyliberale regimet, med liberalisering og åpning av markeder, og voksende press mot befolkning. Fattigdom målt etter FNs standarder vokste fra 12 prosent i år 2001 til 33 prosent i 2010.

Revolusjonen i 2011 Det syriske folket reiste seg under de arabiske masseopprørene og som en følge av sosiale forholdene som preget regionen, og helt konkret som følge av fengsling og tortur av mindreårige som hadde malt slagord på vegger i provinshovedstaden Daraa. Protester mot lokale styresmakter i Daraa ble raskt kjent, og med masseopprørene i Tunisia, Egypt og Libya som bakgrunn, antentes gnister til opprør i små og store byer i alle provinser. Spredningen av opprøret viste at de undertrykte massene hadde fått nok av ydmykelser og nedverdigelser under et regime som gjennom to generasjoner hadde brukt landet som et underbruk for sine egne og sine klienters interesser. Regimet møtte det raskt voksende opprøret med vekslende brutalitet, fornektelse og tegn til ettergivenhet. Brutaliteten var likevel den gjennomgående responsen folk kunne føle på kroppen, ettersom fengsler fyltes og folk ble meid ned eller mishandlet.

Opprøret hadde sympati og støtte fra grupper i alle samfunn, men regimet visste å så mistenksomhet og frykt mellom folk. Bruk av voldelige provokatører ble fulgt med målretta spredning av falske rykter om væpnede bandittgjenger som var ute etter å terrorisere. Hard kontroll over sentrumsområder fulgte med isolasjon og brutale angrep mot demonstrasjoner og befolkningen i andre områder. Bevegelser som kunne påvirke situasjonen i en annen retning enn etter regimets vilje, tok form. Et tidlig kjent eksempel er Lokale koordinasjons-komiteer, basert på aktivisme, gjensidig støtte, formidling av informasjon og utstrakt nettverksbygging. Senere har andre former for lokale komiteer og råd blitt til blant massene. Slike aktivistiske krefter slo rot i hele Syria, og lever fortsatt, åpent eller skjult.

Samtidig er det ikke mulig å skille revolusjonen fra krigen. Hæren beleiret byer alt fra slutten av april 2011, deriblant Daraa, som ble hardt straffet for sin motstand. Masseprotester, også massestreiker i slutten av 2011, samt mindre lokale streiker i forbindelse med protester i året som fulgte, dominerte den revolusjonære dynamikken det første året. Men en økende bevæpning i befolkningen, også som naturlig følge av at desertører etter hvert tilslutta seg opprøret i titusentalls (noe som medførte at hæren avvæpnet og passiviserte styrker de ikke stolte på) skjedde for å forsvare revolusjonen og samfunn utsatt for regimets terror.

Nye fronter og undertrykking i Raqqa I den væpnede motstanden utkrystalliserte det seg etter hvert flere fraksjoner, og man hører om grupper som er i kamp mot hverandre og bringer atter en misere over befolkning. Enkelte av disse gruppene er faktisk ikke representative for motstanden i det hele tatt, men manifesterer primært sin egen agenda. Den første hovedkategorien er de som går under betegnelsen FSA og andre som har dedikert seg til å forsvare revolusjonens organisasjoner og lokalsamfunn. I tillegg har man koalisjonen under den Islamske Fronten, som også springer ut av FSA og den folkelige motstanden, men som har ideologiske føringer som appellerer til en islamistisk agenda og eksterne støttespillere som har sett seg tjent med å bygge opp under dette. Al Nusra-fronten er en annen aktør, med støtte fra skjulte fond og tilknytning til Al Qaida.

Al Nusra er eksplisitt salafistisk og sekterisk, og har møtt motstand i befolkningen for autoritær framferd og aggressiv undertrykking. De har gått til angrep på aktivister og andre brigader ved flere anledninger. Deriblant angrep de i april en gruppering av revolusjonære sosialister, som har dannet en selvstendig væpnet front under navnet Folkets Frigjøringsfraksjon.

I konflikt med Al Nusra fins en desto mer reaksjonær og rivaliserende fraksjon av internasjonale Al Qaida, ISIL, med opphav i Irak. ISIL rekrutterer fra global Jihad og har aldri utnevnt seg til å forsvare revolusjonen, men snarere underlegge seg områder for å knytte sammen et kalifat over grensene til Irak, der de alt kontrollerer ressursrike enklaver (med olje). Dette møter stadig folkelig motstand.

I spesielt nordlige Syria har ISIL, etter forsøk på det samme fra Al Nusra, satt inn tunge styrker som har møtt aversjon og motstand i befolkning. Etter at de angrep en kirke i Raqqa i 2013, samlet folk fra alle grupperinger seg til en protestdemonstrasjon. Kvinnelige aktivister har protestert mot forsøk på å innføre undertrykkende påbud som har vært fremmede for dem. Raqqa var den første provinshovedstaden som løsrev seg helt fra regimet, våren 2013. Byen ble styrt av et sivilt styringsråd, med tilslutning fra 42 sosiale bevegelser. Også disse organene har vært utsatt for angrep fra ISIL. Det samme har lokale FSA-brigader og kurdiske grupper i provinsen. Videre har ISIL invadert de kurdiske områdene som grenser til Raqqa-provinsen, noe som har medført militant lokal motstand og nye allianser mellom de kurdiske militsene og FSA-grupper, som har søkt tilflukt i de kurdiske områdene. I byen Manbej (Aleppo) gikk befolkningen i mai til generalstreik mot ISIL. De vil kaste ISIL ut av byen etter angrep på aktivister og demonstranter, og ber om støtte fra FSA.

http://syriafreedomforever.wordpress.com/2014/05/24/manbej-civilans-strike-against-isis-interview-with-monzer-alsalal-president-of-the-local-revolutionary-council-in-manbej/

Det har fra flere opposisjonelle hold vært hevdet at ISIL representerer regimets interesser, og at de på ledende nivå faktisk pleier former for strategiske forbindelser med krefter i regimet (en forbindelse som også er hevdet å ha røtter tilbake til tidligere syriske interessespill i Irak). En ledende kurdisk YPG-offiser og talsperson, tilknytta det PKK-relaterte partiet PYD, hevdet nylig i et intervju mye av det samme, at ISIL invaderer kurdiske områder med direkte støtte fra Assad-regimet.

En handling fra folket og for folket Den syriske revolusjonen var en handling fra folket, med gjennomgående krav om et Syria fritt for undertrykking og despoti. Verken eksterne interesser eller sekteriske og etniske interesser har hatt noen rett til å representere revolusjonen for befolkningen. Revolusjonen representerte folket og en større revolusjonær bevegelse i hele regionen. Fortsatt viser syrere at de ikke vil finne seg i noen form for undertrykking, eller klientelisme ovenfor eksterne og fremmede interesser. Til tross for den uthalte krigen og den systematiske tilintetgjørelsen av samfunn, lever det en folkelig motstand som forsvarer revolusjonen. Ennå har det ikke gått en fredag siden 18. mars 2011 uten at det har vært demonstrasjoner rundt omkring i landet. I denne videoen ser vi ungdom og barn i krigsherjede Bustan Al Qasr i Aleppo gå ut i gatene i april, med slagord som «Heller døden enn ydmykelsen» og «Vi støtter den frie hæren». Fortsatt står syrere ansikt til ansikt mot sine undertrykkere, først og fremst mot et despotisk regime, men også mot nykommere som er fremmede for revolusjonen og har en fremmed agenda.

Regimet har på sin side jobbet hardt for å røre i sekteriske stemninger. Regimet pleier tett kontakt med eksterne interesser og har tradisjon for å pleie disse på bekostning av undertrykte folk. Regimet saboterte palestinsk motstand fra Jordan og Libanon i løpet av 1970-tallet, mens det kynisk ekskluderte PLO og innsatte en annen fraksjon som sitt lojale redskap mot palestinere i Syria. Regimet har en felles interesse med sine naboland i å holde kurdere nede. Og som et kapitalistisk regime, har det holdt motstanden fra arbeiderklassen i sjakk. Det deler dermed også interessene til det egyptiske kuppregimet, som søker å knuse sin revolusjonære bevegelse, og med alle andre reaksjonære og undertrykkende krefter i regionen.

For hva gjelder den omtalte støtten til den syriske «opposisjonen» fra vestlige land, har den med stadig mer vikarierende argumenter vært holdt tilbake eller blitt begrenset til «mer i navnet enn i gavnet» for et flertall av de som kjemper på bakken. Jeg forstår godt syrere som ville sett mer av den, men anser som de fleste av dem, at den neppe vil være dem til unnsetning. Den støtten som har kommet, regnes av enkelte for ikke å strekke lenger enn at den haler ut krigen, og kanskje er dette en bevisst strategi.

Hva kan vi gjøre på venstresida? I denne situasjonen, under en uthalende krig, er det like fullt ting vi kan gjøre. Humanitær hjelp må selvfølgelig støttes. Norsk Folkehjelps kampanjer gjennom fagbevegelsen og folket, er definitivt solidarisk. Men det er også viktig å gi oppmerksomhet til solidariske initiativ fra syrere i diasporaen. Videre må vi støtte alle krav om å åpne Norge for syriske flyktninger. Det tredje er å gjøre seg kjent med syriske aktivister, i diasporaen eller inne i Syria, enten gjennom deres forskjellige medier eller også direkte, så langt det er mulig. Et sted å begynne er gjennom denne bloggen, http://syriafreedomforever.wordpress.com/, som drives av et medlem av Syrias Revolusjonære Venstre, og som publiserer på arabisk, engelsk og fransk for å videreformidle og appellere til den internasjonale venstresida, for mer solidaritet med syreres kamp for frihet og sosial rettferdighet, mot despoti og krig.

Den syriske revolusjonen er, som en del av de revolusjonære bevegelsene i regionen, en kamp mot all undertrykking, der den enes seier blir den nestes. Støtt derfor revolusjonen i Syria.

 

Internasjonalisme mot elitene

Det nærmer seg valg til EU-parlamentet, mens virkningene av ny-liberalistisk politikk, sosiale kutt og massearbeidsledighet tar form av politisk krise for etablerte politiske partier og eliter. I Norge gir voksende EØS-motstand også uttrykk for opposisjon mot EU-lojale politikere. Men det finnes svært mørke slagsider ved den politiske uroen i Europa. Ledende EU-kritikere må være stø som fjellet mot tidens reaksjonære strømninger.

(Denne artikkelen ble skrevet til 1.mai-nummeret av Internasjonal Sosialisme, men har blitt noe videreført i etterkant)

Streiker og massedemonstrasjoner, med arbeidere, fagforeninger, studenter og arbeidsledige i mange land, utfordrer sammen med radikal venstreside ny-liberalismen fra det ene hold. Men samtidig samler protestvelgere seg også om partier fra ytre høyre, populister og fascister. Disse hjelpes av at generelle debatter ofte angriper minoriteter og innvandrere, gjerne med det mer etablerte politiske hegemoniets hjelp eller ettergivenhet. Det er i denne farlige situasjonen et seriøst behov for et sosialistisk kampalternativ som kan gi folk strategier for seier mot elitenes Europa. Kompromissløs internasjonalisme og sosialistiske mål må gjennomsyre argumentasjon i all EU-motstand.  

Mens den nylig varslede bank-unionen kan bringe EU-systemet enda nærmere en ren føderasjon, er det voksende EØS-motstand som etablerer seg i norsk fagbevegelse. Transportarbeiderforbundet er første forbund som vil forkaste hele avtalen, LO i Trondheim går også mot den. Tillitsvalgte i mange forbund ser seg lei av at politikere innfører EU-direktiver som virker undergravende for fagforeningers mål og posisjoner. Det varslede «håndhevingsdirektivet» er neste direktiv hvor det fryktes at arbeid mot sosial dumping svekkes. Mange biter ikke på argumentet om at oppsigelse av EØS vil ramme eksportretta arbeidsplasser.

I fagbevegelsen er det venstresida som har vært ledende mot EU og EØS, mens nei-bevegelsen for øvrig også har hatt tendensen til venstre. At Norge ikke har hatt et høyreparti som har organisert EU-motstand er en historisk velsignelse. Men nå har FpU snudd, og EU- og EØS-kritikk er sterk på grasrota i Frp. Noe overmåte høflig er det da at Heming Olaussen, leder i Nei til EU, ønsker FpU velkommen som et «organisatorisk uttrykk» for EU-motstand på høyresida. FpU har hittil forklart sitt nye standpunkt som et liberalistisk standpunkt, mot byråkrati og detaljstyring. Men FpUs liberalisme er ikke et hakk bedre alternativ for folk enn EUs liberalisme.  Det hjelper lite om nei-sida vokser, dersom den gjør det på feil grunnlag. Den rasistiske propagandaen som spres av folk som Christian Tybring Gjedde fra Oslo Frp, må være det verst tenkelige grunnlaget nei-sida kan styrke seg på.

EU knytter kapitalistiske stater til en ny-liberalistisk agenda, der spesielt makta i Kommisjonen og Sentralbanken gir uttrykk for uthuling av demokratisk kontakt med folk. Det er de regjerende klasseinteressene i de enkelte statene og på det overnasjonale økonomiske planet som har styringspinnen. Men i mange land ser vi at innvandringsmotstand og nasjonal-populisme har en agenda som blandes med EU-kritikk. Ingenting ved disse kreftene vil gjøre livet bedre for folk, men spre splittelse, ramme minoriteter, flyktninger og arbeidsinnvandrere, og åpne dørene for fascister.

Det rasistiske folkepartiet i Sveits, som har en selvstendig handelsavtale med EU, arbeidet i flere år for å få sin «folkeavstemning om masseinnvandring» på plass i februar 2014. Her stemte sveitsere med knapt flertall for en innvandringsbegrensning mot EU i en pakke som også omfatter grenser på asylkvoter. Dette var en styrkedrikk for hele det innvandringskritiske spekteret i Europa, og ikke uventa fikk tilsvarende krav om avstemning gehør i Frp. Oslo Frp utviklet like godt ideen til en avstemning mot asyl-innvandring, noe de vil fremme for partiet.  Nå, i mars, har imidlertid EU-dronninga Angela Merkel selv også lagt fram en innskjerping mot arbeidsinnvandreres rett til opphold og tilgang til sosiale ytelser i Tyskland. Noe tilsvarende er på banen i Toryenes England, der det rasistiske, EU-kritiske, populistpartiet UK Independence Party seiler opp på meningsmålingene. I Danmark har det vært stor debatt om arbeidsinnvandrerne og sosiale ytelser, og selv ledelsen i Enhedslisten har kjøpt ideen om at arbeidsinnvandrere er et press mot velferdsstaten, med forslaget om at den såkalte «børne-checken» kun skal være til arbeidere med barn på dansk jord. Forslaget ble godt mottatt av Dansk Folkeparti og partiene i opposisjon.

At arbeidsinnvandring belaster velferdsstaten, presser ned lønnsveksten og «fører til sosial dumping» er argumenter og formuleringer vi mange ganger har sett framme i debattene i europeiske land med innvandring, også i Norge.  Det farligste med disse hule argumentene er at de retter seg direkte til frykt for egne vilkår i arbeiderklassen, og bryter ned samholdet. Forskning viser at argumentet om innvandringspress mot velferdsstaten er påviselig sludder. Utredningen om migrasjon fra OECD i 2013 viser at staters inntekter på skatter fra arbeidsinnvandrere er større enn utgifter til sosiale ytelser. Og i regnskapene er det ikke medregnet at arbeidere også skaper verdiene, hvilket vil si at arbeidsinnvandrere naturligvis ikke bare legger igjen skattepenger, men store verdier fra sitt arbeid. Hva gjelder lønnsveksten, er det sant at enkelte bransjer i Norge, innafor bygg og innafor hotell og restaurant, har hengt etter gjennomsnittlig lønnsvekst. Hotell og restaurant henger mest etter, i følge en NOU-rapport for finansdepartementet i 2013. Forskerne peker på at det er det store antallet svenske arbeidsinnvandrere i denne bransjen som ligger etter, og at det er de etablerte arbeidsinnvandrerne som rammes av relativt mindre lønnsvekst. Men når arbeidsgivere holder lønnsutvikling nede og arbeidsinnvandrere blir utsatt for grov utnytting, er det selvfølgelig med arbeiderne vi står. Fagorganisering og kollektive kamper er vårt beste og eneste våpen, enten vi kommer fra Vålerenga eller Warsawa. Derfor sier vi at alle er velkomne her!    

Bjørnar Moxnes, leder av Rødt, gikk i en kronikk i Dagbladet 8/5 inn for å fryse Schengen og innføre grensekontroll som et av flere tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Arbeidslivskriminalitet kan omfatte hvitvasking av penger og skatteunndragelser, og kan ofte kobles til sosial dumping eller svart arbeid. Det har blitt avdekket til dels omfattende kobling til kriminalitet og grov sosial dumping, lønninger under all minstestandard, uforutsigbare kontrakter, brudd på arbeidsmiljølov osv. innafor bransjer som bygg, renovasjon og restaurant.  

Moxnes vil ha effektive løsninger mot reelle problemer. Men det er vanskelig å se at grensekontroll vil ha noen effekt mot «kriminell kapital» som finner utløp gjennom de internasjonale markedene. Heller ikke sosial dumping kan stanses med grensekontroll.  Moxnes gir uttrykk for at han vil verne utenlandske arbeidere mot grov utnytting på det norske arbeidsmarkedet, men det er ikke helt lett å forstå hvem Moxnes ser for seg at vil «siles ut» på grensa, slik han ordlegger seg til Fri Fagbevegelse. Strammere grense- og innvandringskontroll vil i alle fall garantert ramme de som er mest sårbare for grov utnytting, fattige og stigmatiserte fra Europa og folk som har ikke-europeisk bakgrunn, folk uten riktige papirer osv.

Ved å sette grenser på dagsorden begir man seg hodestups inn i en «innvandringsdebatt» som tar oppmerksomhet fra aktuelle krav som Moxnes selv stiller seg bak, som å stoppe spekulasjonen i inn- og utleie av arbeidskraft, styrke tilsyn med arbeidsmiljøloven og oppdragsgivernes ansvar for at arbeid som settes bort utføres under lovlige forhold osv. Ved å sette grenser på dagsorden, slår man ikke minst på helt feil strenger i forhold til det som må være innlysende, at kampen mot krisepolitikk og det ny-liberalistiske regimet må gå radikalt mye mer inn i en internasjonalt samla offensiv.      

Internasjonale Sosialister sa Nei til sjefenes Europa og Nei til sjefenes Norge i 1994. EU er et prosjekt for kapitalistiske stater i møte med globalisering og andre stormakter. Og at Norge gikk bakdøra inn gjennom EØS, er uttrykk for regjerende klasseinteresser i Norge. LO-leder i Oslo Roy Pedersen har sagt at EØS blir som et ekstra høyreparti. Men kapitalistenes Norge blir også et «høyreparti», da den kapitalistiske staten har sin fremste oppgave i å ivareta norsk kapitals del i det kapitalistiske systemet. Så må vi også se at utviklingstrekk ved det norske samfunnet gjennom de siste tiårene er mer enn noe vi kun kan knytte til forholdet til EU. EU-systemet styrker de norske og europeiske herkerenes agenda. Men økte klasseskiller, nyliberalistisk styring, angrep på fagbevegelsen, oljekapitalens dominans og norsk imperialisme vil fortsette uavhengig av EØS. Som sosialister vil vi kjempe mot systemet som setter kapitalens profitt foran folk, og som bryter ned samfunn og miljø. Kampen mot elitenes EU, elitenes Norge og elitenes verden, må forenes gjennom den internasjonale arbeiderklassen. Og strategier for seier mot ny-liberalismens hegemoni må reises med sosialistisk kampalternativ for arbeidere i alle land.

Thomas Kvilhaug

Privatisering = mer penger til de rike

Randi Færevik gir argumenter mot privatiseringen av barnehager i Oslo, og viser hvor penga går. Fra årets 1 mai nummer av Internasjonal Sosialisme

Da Oslo bystyre behandla budsjettet for 2013, fikk FRP gjennomslag for at 7 kommunale barnehager skulle konkurranse-utsettes og at 10 kommunale barnehager skulle selges.Dette ble kalt et prøveprosjekt og er ment å skulle danne grunnlag for mere omfattende privatisering av kommunens barnehager i framtida.

I følge kommunens spesialbestilte rapport fra konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PWC) er det mye penger å spare på privatisering. Ved at kommunen overlater driften til private, kan det spares opp til 380 millioner kroner på, sies det.

Men en seinere rapport fra De Facto ( som er bestilt av Fagforbundet og Utdanningsforbundet)viser både at kvaliteten i barnehagen blir dårligere med privatisering og at privatisering med anbudsrunder etc. kan bli mye dyrere en PWC har antatt. I tillegg påpeker rapporten at ansatte får dårligere pensjonsvilkår. Konkurranseutsetting hvert 6. år vil dessuten skape uro for brukere og ansatte og det vil bli økt skille mellom private og offentlige barnehager. Men til tross for store protester blant foreldre, ansatte og fagforeninger, står kommunen på sitt. Privatiseringen skal gjennomføres.

Laura Hartmann, svensk forsker, gjennomførte for noen år siden en stor nordisk undersøkelse om konkurranseutsetting og anbud. Undersøkelsen viste at det ikke er noe som tyder på at privatisering og anbud hadde gjort tjenestene  hverken bedre eller billigere. Men det som faktisk har skjedd er at noen har gjort seg veldig rike på å «produsere velferdstjenester» i Sverige. Skattebetalernes penger har gått rett i lomma på rikinger og store internasjonale selskaper.

Før valget i fjor ga Wegard Harsvik, daværende leder for samfunnsavdelingen i Fagforbundet, ut boka «Blåkopi».  Han beskriver der hvordan Høyre punkt for punkt forsøker å kopiere svenske Moderaterna og privatiseringen i Sverige.

Høyre, FRP, KRF og Venstre har konsekvent i to tiår sluppet til private firmaer på mange områder som før var offentlig drevet. Med Oslo Kino gikk man veien om «foretak», så til A/S , deretter salg. Ingen kommunale tjenester skal skånes.  Privatiseringen skjer skrittvis og med » prøveprosjekter».

Dette er høyresidas ideologi.

Protester

Fagforeninger og foreldre har protestert. Masseflukten av ansatte bekymrer foreldrene. Foreldreaksjonen har jobbet for å få de private aktørene til å forstå at de ikke er interessert i privat drift.

Norlandia Care A/S er de eneste som i skrivende stund har lagt inn anbud på barnehager. Selskapet eies av internasjonal finsnaskapital og er registrert i skatteparadis.

De Facto rapporten dokumenterer at private barnehager i Oslo reelt sett har bedre offentlig finansiering enn de kommunale. Finansieringsordningen sikrer eiere av private barnehager en inntektskilde og mulig gevinst. Dette er særbehandling av private barnehageeiere.

Fagforbundet sier at privatiseringa av de kommunale barnehagene må stoppes.

Det er viktig å fortsette kampen mot Høyrebyrådets privatiseringspolitikk. Det  har vært et stort engasjement og godt samarbeid mellom foreldre og fagforeninger det siste året. Dette må fortsette. Privatiseringen og Høyrebyrådet kan bare stoppes gjennom aksjoner, allianser og makt nedenfra. 

Ukraina – arbeiderklassen og venstresida

 

Merknad fra bloggen: Bjørn Østby setter fokus på spenningene i Ukraina og arbeiderklassen i en artikkel som ble skrevet i april og publisert i årets 1. mai nummer. Han setter fokus på nødvendigheten av enhet i den ukrainske arbeiderklassen. Spenningene i Ukraina har etter at artikkelen ble sendt i trykken eskalert fra dag til dag. Nasjonalistiske og separatistiske segmenter mot hverandre, den EU-støtta regjeringen i Kiev og den berettigede frykten for ytterligere russisk aggresjon etter annekteringen på Krim, blåser ild i reaksjonære gnister, motsetninger og vold som ikke representerer flertallet i folket. Fascister drepte ved avskyelig mordbrann den 2. mai et titalls mennesker som forskanset seg i et fagforeningsbygg i Odessa. En del av ofrene skal ha vært pro-russiske separatister involvert i gatekamper med ukrainske nasjonalister, en del av ofrene var fra fagforeninger og partiet Borotba. Separatister i øst har på sin side også angrepet demonstranter for «ukrainsk enhet», som har reagert på de militante separatistiske aksjonene i sine byer. Den russiske aggresjonen etterfulgt av separatistenes aksjoner, har trigget en bølge av reaksjonært voldelig hat mot russisk-orienterte ukrainere som kan tjene de fascistiske seksjonene Svoboda og Høyre Sektor. Dette er grupperinger som sant nok markerte muskler på Maidan, men som ikke representerte mer enn 10 % av grupperingene på plassen, og som inn til de siste dagene, hadde mindre enn 8 % oppslutning til sammen på meningsmålinger. Regjeringa i Kiev har vist at den kan bruke militærmakt mot separatistene, men hvor langt og brutalt, er enda uklart. Tragisk nok er det nå ingen sterk representant for enhet i den ukrainske arbeiderklassen. Kommunistpartiet solgte seg i praksis til den styrtede regjeringa. Det nye regimet representerer heller ikke den kampen mot oligarki, korrupsjon og nepotisme som mobiliserte mange på Maidan, men tvert i mot representerer den nye, taktiske manøvreringer i oligarkiet, og har solgt folket til EU og IMFs liberalistiske nedskjæringspolitikk. Den delen av en genuin klassekampsorientert venstreside (Venstre Opposisjonen, aktivister fra uavhengige fagforeninger og grupperinger av anarkister) som kom til Maidan for å påvirke kampene med sosiale krav, ble for svake til å ta ledende roller, og ble tilsidesatt med vold av en minoritet militante fascister. Bjørn Østby argumenterer her for nødvendigheten av enhet i arbeiderklassen for at folkets kamper skal bære frukter. Derfor er artikkelen like aktuell, selv om situasjonen har gått inn i en ny og skjebnesvanger fase.     

Under demonstrasjonene på Maidanplassen i Kiev var arbeidere som klasse og en sterk venstreside ikke tilstede. Hvorfor?

Bjørn Østby

Levekårene for vanlige folk i Ukraina var grunnlaget for protestbølgen som startet i november i fjor. Demonstrasjonene var en anledning til å markere seg mot den dype uretten som rammer folk flest i landet – som arbeidsløshet, elendig lønn, korrupsjon, svake demokratiske rettigheter og dårlig velferd. Den direkte foranledningen var at president Janukovitsj sa nei til en assosiasjonsavtale med EU.

Etter de første demonstrasjonene kom partilederne fra opposisjonen og nazipartiet Svoboda og Høyre Sektor med i demonstrasjonene og dominerte dem politisk med sitt snakk om demokratiske rettigheter, kamp mot korrupsjon og ukrainsk nasjonalisme. Mye av dette hadde naturlig nok støtte hos demonstrantene. Men sosiale krav var lite synlige eller fraværende.

Det var riktignok mange arbeidere som deltok i demonstrasjonene, men de deltok som enkeltindivider ikke som klasse. Men det har, så vidt jeg har registrert, heller ikke vært arbeidere i streik for slike krav i etterkant av protestene. Hvordan står det egentlig til med den ukrainske arbeiderklassen og venstresida i landet?

Gruvearbeiderne 1989-1991

På sensommeren 1989 startet gruvearbeidere i det som da het Sovjetunionen en bølge av massestreiker. Militansen var spesielt stor i Donbass-området (øst i Ukraina) og i Sibir i Russland. Sovjets president, Gorbatsjov, betegnet streikebølgen som den verste prøvelsen som hadde vederfart landet i løpet av fire år med restrukturering.

Streikebevegelsen fulgte mønsteret som Rosa Luxemburg beskrev i sin klassiske studie, Massestreiken. Streikene ble gjennomført utenfor de eksisterende fagforeningsstrukturene. Det startet som en lokal streik med begrensede krav og spredde seg til hundretusener av arbeidere i fire kullfelt som lå tusener av kilometer fra hverandre. Etter hvert som streiken spredde seg, ble det også stilt politiske krav. Streikebølgen ble en viktig politisk faktor.

Gruvearbeiderne i Donbass som først tilsluttet seg streiken etter den første uka, nektet å gå tilbake til arbeidet før statsminister Ryzhkov hadde møtt deres streikekomite. Arbeiderne nektet å flytte seg fra hovedtorget i byen Donetsk før streikekomitéen kom tilbake fra Moskva med en avtale underskrevet av Gorbatsjov og Ryzhkov.

Bevegelsen ble stadig mer radikalisert. I streikens første dager ble det valgt streikekomitéer som bestod av mange moderate folk, bl.a. ledere for de statskontrollerte fagforeningene. Men det tok ikke lang tid før massemøter nektet å gå med på disse folkas krav om at de streikende måtte gå tilbake til arbeidet.

Med den økende radikaliseringen nøyde ikke arbeiderne seg med å stille krav som gjaldt enkeltgruver. De stilte krav som gjaldt hele gruvesamfunn; som matforsyning, forurensning og barnepass. I Chervonohrad i Ukraina stilte gruvearbeiderne krav om øyeblikkelige valg til det lokale byrådet og at de lokale sjefene for politiet, KGB, redaktøren i en lokal avis og tre dommere, skulle sparkes.

Streikene brøt ut da det allerede var en økende følelse av desperasjon innen regimets øverste ledelse, og gruvearbeidernes kamp ble møtt med samtaler ikke vold. Som en del av avtalen med gruvearbeiderne lovte Gorbatsjov å sette av 10 milliarder rubler til import av forbruksvarer.  

Generalstreik i Donbass

1.mars 1991 startet gruvearbeidere i Donbass-området generalstreik. Kravene dreide seg bl.a. om lønn, pensjon, sosiale rettigheter og Ukrainas uavhengighet. Streiken var et viktig bidrag til oppløsningen av Sovjetunionen. I løpet av årene med perestroika (restrukturering) ble gruvearbeiderne i Donbass sammen med sine russiske kolleger i bl.a. Vorkuta, Kuzbass og Karganda en av forløperne for den demokratiske bevegelsen i Sovjetunionen.

I perioden mars-mai 1991 gikk arbeiderne i 49 gruver som tilsvarte 40 prosent av alle gruvene, til streik. Hele 15 av gruvene var i Donetsk. Arbeiderne i 22 gruver i L’viv –provinsen (vest i Ukraina) støttet streiken. Gruvearbeiderne hadde dårlig lønn og ble stadig mer overbevist om at den sovjetiske paraplyen måtte bort for at deres levestandard skulle øke.

Markedsøkonomi og fattigdom

Overgangen fra planstyrt økonomi til markedsøkonomi medførte at landets produksjon sank drastisk de første årene etter Sovjetunionens fall. Gamle stalinistpamper sikret seg kontroll over deler av industrien. Men industrien og gruvene i øst er nedkjørte og gammeldags. Storkapitalistene (oligarkene) som eier dem har ikke investert, de har bare pumpet så mye rikdom ut av dem som mulig. Markedet deres ligger i Russland og tidligere sovjetstater.

Med stabiliseringen av Russlands økonomi rundt år 2000, gikk det bedre for Ukraina som hadde en gjennomsnittlig vekst på 7 prosent. Men da landet ble rammet av den globale økonomiske krisa i gikk det igjen dårligere, og bare i 2009 falt produksjonen med anslagsvis 15-18 prosent. Deler av industrien gikk konkurs, og den nasjonale valutaen ble utsatt for massiv devaluering. Den nasjonale gjelda økte, og kutt og privatisering knyttet til IMF-lån førte til fattigdom og arbeidsløshet.

Levekårene for vanlige mennesker har derfor vært svært dårlige i mange år. Arbeidsløsheten i 2013 og 2014 var ifølge Trading Economics, 8,6 og 8,1 prosent. Det er kanskje ikke spesielt høye tall. Men den gjennomsnittlige lønna i Ukraina er 40-50 prosent av den russiske og hviterussiske og mye lavere enn i EU.  

Demonstrasjonene på Maidanplassen hadde derfor ikke bare med forholdet til EU å gjøre. Det var også en protest mot de vanskelige sosioøkonomiske forholdene i landet.

Den globale økonomiske krisa rammet Ukraina mye hardere enn nesten alle land i Europa. Dessuten er det slik at landets storkapitalister slipper å betale skatt. Ingen av de store partiene i parlamentet har våget å endre dette. Det er bare den bitte lille radikale venstresida som snakker om dette. Å tilbakeholde lønn til statsansatte har derfor blitt vanlig praksis.

”The miners are coming”

Som nevnt ovenfor var ikke arbeiderklassen som klasse med på demonstrasjonene i Kiev. Det gjelder også gruvearbeidere fra Donbass, men det er egentlig ikke så merkelig. Siden politikere som støtter nærmere tilknytning til vesten og EU dominerte demonstrasjonene, gir det liten mening for gruvearbeidere i Donbass å tilslutte seg. Med sine nedslitte og gammeldagse gruver har de ingen sjanse mot moderne vesteuropeisk/tysk industri. Gruvearbeidere fra Donbass støtter da også de pro-russiske aksjonene i den østlige delen av Ukraina. Da noen hundre pro-russiske aktivister samlet seg foran den regionale administrasjonsbygningen i Donetsk i midten av april, fikk de besøk av et titalls gruvearbeidere som ble ønsket velkommen med glade tilrop. Andre gruvearbeidere var involvert i protestene på Maidanplassen før Janukovitsjs fall.

Fagbevegelsen i gruveindustrien er splittet mellom Den Uavhengige Gruvearbeiderforeningen og Kullarbeidernes fagforening. Den sistnevnte er nært knyttet til Janukovitsjs Regionenes Parti, mens ledende medlemmer av den førstnevnte har forbindelser med partiet til den midlertidige statsministeren, Yatsenyuk.

Oligarkenes interne motsetninger

Oligarkene fra det vestlige Ukraina og ”deres” politikere later som de representerer vanlige folks demokratiske ønsker og appellerer til ukrainsk nasjonalisme, mens oligarkene i øst hevder de beskytter den russiske minoritetens interesser og arbeidere fra ”markedet”.

Den globale krisa har vist behovet for å modernisere ukrainsk kapitalisme, noe som bl.a. betyr at oligarkene i det østlige industribeltet må ta hensyn til fordelene med europeisk integrasjon.

En kapitalistklasse med store interne motsetninger er nøkkelfaktoren for å forstå krisa og opprøret i Ukraina. Den styrtede presidenten Janukovitsj representerte storkapitalistene (oligarkene) i industriområdet i øst med sterke bånd til det russiske markedet.

Den tidligere opposisjonspolitikeren og nå midlertidig statsminister Yatsenyuk fra Fedrelandspartiet, er en av flere politikere som ønsker en tettere tilnærming til vesten og EU. Men akkurat som sine ”brødre” i øst, er det ”sine” oligarkers interesser de søker å ivareta.

Arbeiderklassen og venstresida

For å skjære gjennom kapitalistklassens propaganda og avsløre dens klasseinteresser, er det nødvendig at arbeiderklassen formulerer uavhengige krav. For å danne en ”tredje kraft” må arbeiderklassen og dens ledere bryte med den høyrevridde opposisjonen som spilte en dominerende politisk rolle under demonstrasjonene i Kiev (og som nå sitter med makta).

Det var bra at det var protester, selv om de var små, i det østlige industriområdet, og at KVPU (Konføderasjonen av frie fagforeninger) som vokste ut av streikene i 1989, støttet protestene. Det som ikke var bra var at lederen, Mikhail Volynets, i en appell på en massemønstring på Maidanplassen oppfordret til enhet for å vise ”vår faste overbevisning om å bli en del av Europa…for europeiske verdier….som kan hindre regimet i å plyndre oss”. Deler av den østeuropeiske venstresida har dessverre illusjoner om EU.

Ingen stor sosialistisk kraft

Kommunistpartiet i Ukraina er stort, men er en lojal ”opposisjon” til den regjeringa som nå er styrtet. Partiet var og er imot protestene på Maidanplassen

Den radikale venstresida i Ukraina i dag er liten, det finnes ingen sosialistisk kraft som er stor nok til å påvirke utviklingen. Men den er også splittet på spørsmålet om hvordan man skulle ha intervenert i demonstrasjonene på Maidanplassen.

En gruppe, Borotba, er helt imot demonstrasjonene som har funnet sted i Kiev og andre byer i den vestlige delen av Ukraina. En annen gruppe, Venstre Opposisjonen, deltok i demonstrasjonene på Maidanplassen. Gruppa ga i januar ut en liste med 10 krav for sosial forandring. Disse kravene har faktisk blitt diskutert seriøst i både liberale og høyreorienterte publikasjoner.

Flertallet av de som deltok i opprøret ønsker et mer sosialt Ukraina. Det som manglet, og som førte til at én undertrykkende regjering ble erstattet med en annen undertrykkende regjering, var en sterk venstreside og en uavhengig og organisert arbeiderklasse. 

@sitat: Demonstrasjonene på Maidanplassen hadde derfor ikke bare med forholdet til EU å gjøre. Det var også en protest mot de vanskelige sosioøkonomiske forholdene i landet

@sitat:En kapitalistklasse med store interne motsetninger er nøkkelfaktoren for å forstå krisa og opprøret i Ukraina

 

Litteratur:

Socialist Review

Socialist Worker (USA)

The Guardian

Manifesto: 10 Theses of the Left Opposition in Ukraine

The Ukrainian Week: Donbas Uprising

Steigan Blogger

rs21 (revolutionary socialism in the 21st century)